Diskusjon
Det er en begrensning ved vår studie at symptomendringen ble målt over et kort tidsintervall, og det standardiserte spørreskjemaet som vi brukte var ikke ideelt til å måle endringer over kort tid. Dette vil imidlertid medvirke til å redusere sanne forandringer i symptomer over tid, og slik underestimere kontrastene mellom målingene.
Denne studien, med høy responsrate, rapporterer resultatet fra en situasjon som ligger nær opptil det man kan kalle et naturlig eksperiment der hver person fungerer som sin egen kontroll. Dette gir en stor grad av kontroll over eksponeringssituasjonen. Resultatene i studien er basert på et lite antall bar- og restaurantarbeidere, men det er en styrke at undersøkelsene ble gjort på de samme personene, på de samme arbeidsplassene, til samme tidspunkt på døgnet, både før og etter røykeforbudet.
Selvrapporterte data har som kjent svakheter, men selvrapporterte luftveissymptomer kan være en bedre indikator på helse enn vanligvis antatt. Frostad og medarbeidere viste at antall symptomer fra luftveiene signifikant predikerte dødelighet etter en oppfølging på 30 år (12).
En metodologisk svakhet var at undersøkelsene ble gjort på to ulike årstider – sesongvariasjonen kan influere på symptomangivelsene og på resultatene for måling av lungefunksjonen. Etterundersøkelsen ble foretatt da temperaturen lå gjennomsnittlig 6 °C lavere enn ved første runde. Man kan tenke seg at kaldt vær gir bronkokonstriksjon blant personer med reaktive luftveier (13). Vi var imidlertid nødt til å etterundersøke personene forholdsvis kort tid etter første runde pga. høy gjennomtrekk i bransjen. Dette er demonstrert ved at flere hadde sluttet i arbeidsforholdet allerede få måneder etter første oppfølging. I tilsvarende undersøkelse blant bartendere fra Skottland, der man også fant færre symptomer etter at røykeforbud i barer var innført, var man bare i stand til å etterundersøke ca. 50 % henholdsvis ett og tre år etter røykeforbudet (14).
Når det gjelder symptomrapportering og sesongvariasjon, viser andre studier at slike sesongvariasjoner først og fremst er til stede blant svært unge eller svært gamle personer (15, 16) og altså ikke så aktuelt for den populasjonen vi undersøkte.
Man kan også tenke seg at øvre luftveisinfeksjoner er mer prevalente i vinterhalvåret, men data fra De britiske øyene tyder ikke på stor forskjell i forekomsten av akutt bronkitt i januar og mai måned (15).
Den høye andelen røykere blant respondentene kan være grunnen til at totalgruppen rapporterte mange symptomer før røykeforbudet. Funn fra lungefunksjonsmålingene kan indikere en effekt av passiv røyking på de små luftveiene før lovendringen (10), noe som kan forklare at en høy andel ansatte anga færre symptomer etter forbudet. Nikotinnivået i barene og restaurantene vi undersøkte (9) er i samsvar med det man har målt i liknende studier (17), og ligger i området 2,3 – 65,5 µg/m³ (9). Etter lovendringen var støvnivået på størrelse med det man ser i kontorlandskap (18).
Vi fant at røykerne i større grad enn ikke-røykerne anga færre symptomer etter røykeforbudet. Etter røykeforbudet ble det målt lavere nivåer av kotinin i urin blant røykerne enn før forbudet (9), noe som kan tyde på at de røykte mindre etter lovendringen. Dette er i tråd med en befolkningsundersøkelse i Norge som viser at røykere har redusert sitt forbruk med 7 – 9 % og at 10 % av dagligrøykerne hadde sluttet å røyke etter røykeforbudet (19).