Nullvisjon?
I England er det vist at de sykehusene som implementerte flest selvmordsforebyggende tiltak, reduserte antall selvmord i sitt sykehusområde, sammenliknet med sykehus som implementerte færre tiltak (5). De viktigste tiltakene var tilbud om tilgang på krisehjelp 24 timer i døgnet, forpliktende behandlingsplaner for pasienter med dobbeltdiagnoser og tverrfaglig analyse i etterkant av hvert selvmord.
Fagrådets erfaringer med Statens helsetilsyns utrykningsgruppe i de ulike helseforetakene er at det kan være nyttig at det kommer fagfolk utenfra som gjør en evaluering etter selvmord, men de bør ha relevant kompetanse. Rapportene kommer vanligvis sent, oftest et halvt eller ett år etter hendelsen, da det meste er glemt. De får derfor liten betydning for evalueringen blant fagfolk lokalt.
I tillegg har Helsetilsynet liten kapasitet, og de undersøker bare en svært liten andel av de alvorlige hendelsene som meldes. 20 av 414 varsler i 2014 førte til stedlig tilsyn, hvorav to gjaldt psykisk helsevern (6). Skal tilbakemeldingene ha læringsverdi, mener vi rapporten må komme i løpet av rimelig tid, maksimalt innen fire uker. Metodikken til Helsetilsynet bør for øvrig også kunne tas i bruk av sykehusene selv.
I England har man siden 1992 gjennom «National Confidential Inquiry into Suicide and Homicide» fulgt med på alle selvmord og drap som begås av personer som har vært i kontakt med psykisk helsevern det siste året (7). Dette er en slags havarikommisjon, som systematisk gjennomgår alle data rundt hvert enkelt selvmord og drap. Slik får de kunnskap om disse sjeldne og komplekse hendelsene for å kunne sette inn forebyggende tiltak. Oppsummeringen fra England 1996 – 2000 viste at 24 % av dem som tok livet av seg hadde vært i kontakt med psykisk helsevern året før selvmordet (7). Av disse hadde 19 % hatt kontakt med psykisk helsevern mindre enn 24 timer før de døde, mens 48 % hadde hatt kontakt innen en uke før de døde. 42 % av pasientene hadde en alvorlig depresjon. Ved siste kontakt med psykisk helsevern ble kun 2 % oppfattet å ha høy selvmordsrisiko, mens man i 85 % av tilfellene hadde ment at selvmordsrisikoen var lav eller fraværende. I 87 % av sakene foreslo behandleren hva som kunne vært gjort for å hindre selvmordet, hvorav de vanligste forslagene var bedre etterlevelse av behandlingen, bedre sikkerhetstiltak i avdelingen, tettere kontakt med pårørende og bedre kompetanse hos personalet.
Vi mener det er grunn til å tro at vi kan sammenlikne oss med funnene i England. Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging i Norge har derfor i 2011 ved tre sykehus gjennomført en utprøvning av en tilsvarende metode for å følge med på selvmord og drap. Dette er ett av mange tiltak i den nye handlingsplanen mot selvmord og selvskading som ble lansert i 2014 (8).