Akutt strålesyndrom
Akutt strålesyndrom (6, s. 93 – 101) er en klinisk tilstand som oppstår når hele kroppen eller store deler av den blir utsatt for ioniserende stråling med en dose på ca. 1 Gy eller mer (9). I hovedsak vil årsaken være ekstern bestråling, men det er også kjent et tilfelle etter intern kontaminering: Aleksandr Livinenko utviklet akutt strålesyndrom etter å ha blitt forgiftet med polonium tilblandet i en kopp te (10).
Akutt strålesyndrom er en veldefinert sykdomsenhet som utvikler seg gjennom flere kliniske stadier i en dynamisk prosess. Sykdommen manifesterer seg først med såkalte prodromalsymptomer, i første rekke kvalme og oppkast i tillegg til magesmerter, diaré og andre symptomer. Prodromalsymptomene er reversible, og det antas at de skyldes eksitasjon av det autonome nervesystemet (7). Tiden til start av prodromalsymptomene og alvorlighetsgraden av disse reflekterer den mottatte stråledosen. I øvelsesscenarioet referert over ble det antatt at prodromalsymptomene hos de to personene som var blitt utsatt for den høyeste stråledosen ville ha startet etter omtrent en time.
Det er antatt at radioaktiv stråling kan affisere alle kroppens organer (11), men det er hovedsakelig i de mest strålesensitive organsystemene, i beinmargen og i mage-tarm-kanalen, at strålepåvirkningen får de største kliniske konsekvensene. Tiden til symptomene starter er avhengig av doserate og stråledose. I det refererte øvelsesscenarioet ble det beregnet at symptomer på beinmargssvikt med granulocytopeni (infeksjon) og trombocytopeni (blødning) hos de to mest bestrålte pasientene ville ha startet ca. 10 – 14 dager etter strålehendelsen.
Modne lymfocytter er blant de cellene i kroppen som er mest følsomme for stråling. Selv ved moderate stråledoser kan det påvises fall i lymfocyttallet i blodet i løpet av 1 – 2 døgn. Dette fenomenet anvendes i første rekke som en faktor i beregningen av mottatt stråledose i akuttfasen (fig 1) (12). Ved stråledoser på over ca. 2 – 3 Gy vil man vanligvis se symptomer på beinmargssvikt. Dyrestudier har vist at raskt innsettende behandling med granulocyttkolonistimulerende faktor, ved å stimulere gjenværende hematopoetiske stamceller, reduserer fall i nøytrofile granulocytter og forkorter tiden i granulocytopeni etter stråling. Dette er derfor ansett som standardbehandling ved akutt strålesyndrom (13).
Allogen hematopoetisk stamcelletransplantasjon vurderes i tilfeller der det er usannsynlig at beinmargen vil regenerere spontant og der det ikke foreligger livstruende affeksjon av andre organsystemer (14). Ved stråledoser over ca. 5 Gy vil det i tillegg til beinmargssvikt også komme symptomer fra andre organer, i første rekke fra mage-tarm-kanalen, deretter fra hud, sentralnervesystemet og andre organer (7). Med unntak av bruk av beinmargsstimulerende medikamenter er det bare støttende behandling som er aktuelt – blant annet empirisk antibiotikabehandling, profylaktiske trombocyttransfusjoner for å forhindre blødninger, kontroll av væske-elektrolytt-balansen, bruk av antiemetika mot kvalme og oppkast og annet.
Det er påvist at affeksjon av ett eller flere organsystemer i tillegg til det bloddannende systemet betyr en betydelig forverring av tilstanden (15), og det vil i mange tilfeller utvikle seg et endestadium med flerorgansvikt på lik linje med det som ses hos for eksempel multitraumatiserte pasienter. Denne observasjonen var i sin tid opphavet til en endring i oppfatningen av de patofysiologiske mekanismene ved akutt strålesyndrom. Mens man tidligere betraktet hvert organsystem for seg, er det nå blitt klart at akutt strålesyndrom er et uttrykk for en generalisert prosess, der det foregår et samspill mellom flere affiserte organer, mediert av cytokiner og andre signalmolekyler (16). Det er per i dag ingen tilgjengelig etablert behandling som kan påvirke mekanismen bak flerorgansvikt.